"Tenk på alle de fattige barna i Afrika"

Jeg bor i en rosa og lyseblå leilighet som skiller seg veldig sterkt ut fra nabolaget mitt. Når vi går utenfor døren sitter nabokona på bakken og koker mat på åpent bål. Huset hun og alle barna bor i er like stort som stuen vår. Vi har ikke sett noen mann, og vet ikke om de har nok mat til alle sammen. Det gjør vondt å kaste middagsrester, når vi vet at det er så mange som kunne hatt gleden av den rett utenfor stueveggen vår. For første gang gir fars advarsel om sløsing med maten mening: "Tenk på alle de fattige, sultne barna i Afrika!"

Går jeg nedover gata havner jeg i slummen, hvor mødrene prøver å selge nok til å overleve, og de små barna ligger i en eske under benken. En plass må de jo være, til de er stor nok til å hjelpe til.

Et annet syn jeg ikke har vendt meg helt til enda er alt søppelet og kloakken i gatene. Selve synet går greit, men å vite at disse menneskene bor oppi dette hele dagen, hver dag, hele livet, er vanskelig. En dag måtte jeg ned i kloakkrennen for å plukke opp en liten baby som hadde falt nedi. Han var skitten og redd, men søsknene stor klare for å ta i mot da jeg løftet ham opp.

Livet er urettferdig, men en hald-student fra Uganda lærte meg noe viktig. "Viss jeg skulle gråte hver gang livet var vanskelig, ville jeg grått nesten hele tiden, og ikke hatt tid til å gjøre det beste utav det." Dette er en tanke jeg tror veldig mange lever etter her nede. Det er ingen som er mer smilende enn nabokona, selv om hun jobber hele dagen for å gi mat til barna sine og barna på gata danser og ler når vi mzungoer vinker til dem. Jeg har aldri sett så mye fattigdom som her, men heller ikke så mye glede.