African housewives - a full time job

Our "slave" Justus tries to make good african housewives of us.

.
Pic 3. Nowegians need fiber: here we´re making pancakes with dark fla and oats. Mmm

Pic 4. In a family here is allways something to wash, and an african family can be big.

Women in Uganda are allways busy. Not busy busy, hurry hurry, like stressed people in Norway, but they allways have something to do. I dont know all african women, but from what I have heard and seen I am really respecting them. They are the first to wake up in the morning, to preper food for the husband and the kids. Then there is cleaning, babysitting, and maby work at the market or somewhere else. Then there is more cleaning, washing and food prepearing before the husband is back. When the husband is resting after work the woman maby walk to get more wather, and clean the kids and their clothes. When all her work is done, the day is over, and she goes to bed to rest before a new day, with more washing. Its really a full time job, but she´s not complaining; "a womans got to do what a womans got to do".

"Dyrene i Afrika og alt de har å gjøre"

Kampala. Totalt overfylt av tutende biler, boda-bodaer, og taxier. Men det er jo slikt en kan forvente i Ugandas hovedstad. Det som kanskje kommer litt mer overaskende, er det livlige dyrelivet en finner i denne fargerike storbyen. Bare på vei til jobb går vi gjennom rene dyrehagen. Det første vi møter når vi kommer ut døren er den irriterende hanen vår, med livlige høner og kyllinger på slep. Når vi kommer ned på veien fylles det på med nye dyr. Den motordrevne trafikken må kjempe med geite- og kukrefter om plassen i gatene. Vi har også disse enorme fuglene, kalt "sekanoiya" som på uforklarlig vis klarer å fly rundt å sette seg i trærne utenfor leiligheten vår. Jeg skal komme med bilder av dem senere. Vi har også hatt en liten, søt firfisle på besøk, men har desverre ikke sett mere til den etter vi sendte den på dør.

Hvem har vikeplikt for hvem?

Hanan jeg før eller senere kommer til å ribbe med egne hender og lage middag av.

Nei, Kampala er ikke som alle andre byer, og for en jente fra landet byr den på både utfordringer (den kaotiske trafikken) og en følelse av å være hjemme. (Dyr overalt)

Idrettsglede i Mulago

Elefanter vs Leoparder


Kaia fikk prøve seg som dommer for første gang i sitt liv

Hver dag den neste måneden arrangerer vi en fotballturnering for St Martins Mulago. 120 elever deltar, og det ligger an til å bli mye spenning og moro. Jeg håper life skills timene vi har hatt om fair play og samarbeid med dem vil bli tatt i bruk under kampene. Det er veldig lett å bli så ivrig at reglene blir glemt.

Det er herlig å se hvor lite som skal til for å engasjere og glede barna. Med plastkopper og kritt for å måle opp banen og to kjegler som markerer mål, pluss en helt ok ball, er de klare for kamp!

"Tenk på alle de fattige barna i Afrika"

Jeg bor i en rosa og lyseblå leilighet som skiller seg veldig sterkt ut fra nabolaget mitt. Når vi går utenfor døren sitter nabokona på bakken og koker mat på åpent bål. Huset hun og alle barna bor i er like stort som stuen vår. Vi har ikke sett noen mann, og vet ikke om de har nok mat til alle sammen. Det gjør vondt å kaste middagsrester, når vi vet at det er så mange som kunne hatt gleden av den rett utenfor stueveggen vår. For første gang gir fars advarsel om sløsing med maten mening: "Tenk på alle de fattige, sultne barna i Afrika!"

Går jeg nedover gata havner jeg i slummen, hvor mødrene prøver å selge nok til å overleve, og de små barna ligger i en eske under benken. En plass må de jo være, til de er stor nok til å hjelpe til.

Et annet syn jeg ikke har vendt meg helt til enda er alt søppelet og kloakken i gatene. Selve synet går greit, men å vite at disse menneskene bor oppi dette hele dagen, hver dag, hele livet, er vanskelig. En dag måtte jeg ned i kloakkrennen for å plukke opp en liten baby som hadde falt nedi. Han var skitten og redd, men søsknene stor klare for å ta i mot da jeg løftet ham opp.

Livet er urettferdig, men en hald-student fra Uganda lærte meg noe viktig. "Viss jeg skulle gråte hver gang livet var vanskelig, ville jeg grått nesten hele tiden, og ikke hatt tid til å gjøre det beste utav det." Dette er en tanke jeg tror veldig mange lever etter her nede. Det er ingen som er mer smilende enn nabokona, selv om hun jobber hele dagen for å gi mat til barna sine og barna på gata danser og ler når vi mzungoer vinker til dem. Jeg har aldri sett så mye fattigdom som her, men heller ikke så mye glede.

En vanlig dag i Kampala

Utsikt fra leiligheten

Nå har vi komt godt i gang med arbeidet vårt her i Uganda, og vi har fått oss en del rutiner som tar oss gjennom dagen. En helt vanlig dag går omtrent slik:

05.00 - Den tidsforvirrede hanen vår, som galer litt hele natten slår til for fullt, og du vet at det snart er morgen.

07.00 - På tide å stå opp. Vi lager frokost (for tiden går det i knekkebrød eller havregrøt pluss en minibanan)

08.15 - Vi går rett ned på gaten og blir omringet av boda-bodaer, og etter litt pruting sitter jeg og Kaia på samme boda på vei til the Stromme Office.

08.30 - Devotion med sang bønn og andakt med alle på kontoret.

09.10 - Vi går til skolen og har life skills og physical education frem til lunsj.

13.00 - Ekte ugandisk lunsj på kontoret.

13.30 - Facebook, blogg, mail osv

14.00 - Kontorarbeid

15.00 - Boda-boda til skolen for å hjelpe til på skolens fotballturnering som skal være hver dag den neste måneden.

17.00 - Enten hjem for å lage mat eller ut med vår supevisor Peter eller noen av de norske hald-studentene.

20.00 - Vasking av klær og oppvask

21.00 - Planlegging av neste dags timer eller annet nødvendig, og viss strømmen går er det fram med stearinlys og litt norsk kjeks eller sjokolade.

21.30 - Vi stuper i seng, trøtte og smilende etter en varm, god dag, med mange utfordringer og nye opplevelser.

Når strømmen blir tatt fra de fattige strøkene, blir det stemning med kubbelys og snacks

Team CHRISC Uganda

Afrikanske morsomheter

Hierarkisystemet på CHRISC-kontoret:

Det er viktig å skille mellom hvem som er boss, sekretær og slave.

På lærerrommet. 2 seriøse og høyt respekterte lærere. Lærer 1 til meg og Kaia mens han trykker fingeren inn i magen på lærer 2: - He´s pregnant! Vi tør nesten ikke le, er det virkelig akseptabelt å tulle slik? Lærer 2 peker da på lærer 1 og svarer: - And he´s responsible!

Det går mye i matoke, pocho og rotgrønnsaker på Strømmekontoret, og litt mindre kjøtt. En dag så det ut som om vi hadde skikkelig biffkjøtt, og Kaia forsynte seg svært godt. Hun fikk derimot store problemer med å fullføre da det viste seg at det ikke var biffkjøtt likevel, men lever.

More to come...

At St Martins 15.10.09

Long time, no see. Its not because I`m lacy, but there is so much happening down here. And the internet is using african time. I`ll write a longer report very very soon.

This week we`ve been at the primary school St Martins, and had Life Skills classes and P.E with primary 3, 4, and 5. Its a new experience to be a teacher for 50 kids at the time, and not be sure if they understands your english or not, but I`m posetively surprised of how much I enjoy it. The kids are so eager and polite, and its good to know that we can add some fun, and hopefully some good wisdom into their lifes.

Today Life Skills was about HIV/AIDS. Its feels funny to teach these kids about a disease they know and relate to so much more than me, but I´m glad the school is taking this kind of education seriously.

Another thing about I like about this school is the signs in the school yard. Its a bit comic, but also sad because these things are so relevant for the kids. The signs says things like, avoid night clubs, avoid moving at night, refuse gifts from strangers, early sex is very dangerous, avoid lonely places and so on.

In English, please!

Now hopefully everyone can understand me. Excuse my writing mistakes.

(At the Stromme office. Kaias pics)

The last days have been great, and me and Kaia are starting to feel that we belong to this place. Our apparment is a home, we do no longer accept the mzungo-prizes at the boda-bodas, and we are starting to get into our work soon. Yesterday we visited the primary school st Martins Mulago and met all the about 700 students, all from kindergarten-age up til 15 years. It was a new experience to be threated like a celeberty, and I think the kids were as excited to meet us as we were to meet them. Today we stuffed 26 people into a 14 seat taxi and drove to a school where the girls football team should play a mach. It showed out to be the wrong day, so we had to go back again, but it was a nice experience, and we even learned some luganda.

We have not been here for a week yet, but it feels like we have experienced things for a whole month already. I`m looking forward to see behind the surface of impressions, and understand more of the culture and the people here.

Other information is that we got our three doors yesterday, so now we dont have to worry about showering anymore. Now we just miss some light in there so we can see anything.

I hope all the Hald-students are fine both in Norway and in the rest of the world, and that friends and family are happy and healthy. For me, life is really good here in Uganda. May God bless this beautiful country and all the people here.

Heim kjære heim 05.10.09

Litt før kl 5 om morgonen starta nabolaget si levande vekkerklokke å "kyllekikye". Etterkvart tok tordenskralla meir og meir over lydlaginga, og då vi stod opp fekk vi endeleg sjå kva regntid er for noko. Denne dagen var vi på Strømmekontoret, og dagen starta med at vi norske hadde "devotion" med sang, bøn og ord for dagen. Vi var også innom den norske ambassaden og fekk registrert oss. Vidare hadde vi ekte Uganda-lunch på Strømmekontoret, som er den same bygningen eg og Kaia har CHRISC-kontoret vårt i. Eg fekk smaka matoke for fysste gong, ein stuing av grøne bananer som eg er fast bestemt på å lære meg å like så fort som mogleg.

(Dei 5 siste bileta er tekne av Kaia)

Her er nokre bilete av leilegheita vår. Bilete av den fantastiske utsikta kjem seinare.

Seinare fekk eg og Kaia kjøpt inn det mest nødvendige til hushaldninga og flytta skikkeleg inn i leilegheita. Me laga kvar vår biletevegg, og endeleg byrjar det å følas som ein heim. I mangel på anna mat enn tørrt brød, satte eg og Kaia fantasien i sving og dikta opp ein ny rett; brød dyppa i melk, steikt i olje og spist frå skål med sjokoladepålegg og bananbitar på. Nam nam.

Sundag i Afrika 04.10.09

Denne dagen vart vi også henta på hotellet, og igjen reiste vi ganske mykje for seint. Men sjølv om vi kom for seint til kyrkja som starta kl 08.00, fekk vi med oss 2,5 timar av gudstenesta. Sang, dans og masse liv var ein fin oppleving, og vi åtte norske vart til og med sendt fram på scena for å seie kven vi var og bli tekne i mot av kyrkja. Og for eit gjestmildt folk. Afrika har verkeleg fått meg til å føla meg velkommen! På kyrkjeplassen fekk eg også prøva hol-i-golvet-do for fysste gong, ei fornøyeleg oppleving. Ette rkyrkja kjøpte me inn diverse, og eg og Kaia flytta inn i vår nye leilegheilt. Vi bur vegg i vegg med Irene og Beate, og angåande førebuingane til innflyttinga merka me forskjellen på å ha ein ung mann til kontaktperson VS ei vaksa kvinne. Medan auntie Katherin hadde sørga for spisebord, stolar, tv, brødristar, reigjøringartiklar osv til naboane, kom eg og Kaia til ein leilegheit som mangla 3 dører, blant anna på do, golvet var dekka av grus etter bygginga og det fantes verken kost, såper eller dopapir. Men til gjengjeld hadde me ein svær sofa og gitar, pluss mat, så me skal ikkje klaga.

Etter å ha vaska golv og vegger, tok eg og Kaia mopedtaxien Boda-Boda for fysste gong for å hente Torkel, Marie og Malene som befant seg på FOCUS Uganda. Dei kjekke og spanande opplevingane står verkeleg i kø for tida. Denne kvelde var vi 11 norske Hald-studentar i den 12 kvadratmeter store stua til meg og Kaia som spiste spagetti og hadde det rektig så koseleg. Med overnettingsbesøk, myggnettingtrøbbel og søvnsnakk vart dette nok ein fullkommen dag i "The pearl of Africa".

Jinja og Nilen si kjelde 03.10.09

Etter ein tidleg frukost på hotellet vart me henta av ein kvit taxibil av typen du ser overalt i Uganda. Me reiste rektignok ein time seinare enn planlagt, men er ein i Afrika så er ein i Afrika. Då vi kjørte innom for å hente Irene og Beate i leiligheita deira fekk me ta turen innom barnehagesenteret "Miles 2 Smiles" og seie hei til ein skokk fantastisk herlege ungar i 2-3 årsalderen. Då alle ropesang i kor " How are you mzungu, how are you mzungu" til oss, og kom for å halda hender og klatra på oss, smelta me alle.

Då taxien var full, det vil seie 17 personar i ein bil som i Noreg er meint for 7, satte me full fart på raud humpete veg mot Jinja. På vegen stansa me og fekk pressa frityrsteikte bananer, grillspyd og drikke inn vindauet av ivrige selgarar før me humpa vidare i 110 km/t, utan bilbelte såklart, men i Afrika funker dette heilt fint.

Etter eit par timar med fantastisk utsikt kom vi, med litt småkramper i låra, fram til Viktoriasjøen, Nilen si kjelde. Vi fekk køyra båt på Nilen og sjå eit nydeleg fossefall lenger nede. Med utsikt over sjøen og omringa av apekattar, åt vi middag på eit fint hotel, og fekk av vår fantastiske manager Prisilla lære om "how to stay out of trouble" i Uganda. Gjengen som har teke i mot oss er heilt fantastisk. Alle på Strømmekontoret, pluss kontaktpersonane våre er heilt konge, alle på kvar sin måte, og eg ser fram til å bli enda betre kjent med dei. Kvelden vart avslutta på hotellet i Kampala med god mat og latterkramper.