Kultursjokket har inntruffet. Jeg har verken hjemlengsel eller irriterer meg nevneverdig over den afrikanske kulturen, noe som pleier å være typiske tegn på tilstanden. Jeg har rett og slett, etter å ha bodd i Afrika i 3 måneder, oppdaget fattigdommen her. Jeg burde ha sett den fra det sekundet jeg tråkket utenfor flyplassens område, og gjorde nok det også, men det er først nå det treffer meg, som et enormt slag i ansiktet, at denne fattigdommen er virkeligheten for så mange mennesker rundt meg.
Det er som om jeg har vært hypnotisert, eller sett alt som en illusjon. Kanskje det er kroppens forsvarsverk å ikke ta til seg alle sterke inntrykk før en er vendt seg til? Det er akkurat som om noen har dradd bort et beskyttende dekke som har gjort alt jeg har sett uklart. Nå skriker virkeligheten klart og tydelig mot meg og river i øyne og hjerterot. Hvorfor?
Barn som dør fordi foreldrene ikke har råd til enkel behandling, familier rammet av AIDS, et vakkert frodig land hvor menneskene ikke har råd til maten landet selv dyrker!
Det er trist og det gjør vondt, og kanskje det ville vært lettere med dette beskyttende dekket som gjorde alt uklart. Jeg er likevel glad for at jeg endelig kan se tydelig den virkeligheten som er her nede. Det gjør at også min virkelighet blir tydelig, og jeg føler for første gang behov for å takke for alt det jeg en gang tok for gitt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar