torsdag 11. mars 2010

Rwanda


View from Rwanda Memorial Centre

"Motos" with helmets and uniforms


"The land of a thousand hills"

Kaia after her hole-accident

CHRISC training

Visit in "Hotel Rwanda"


I and Kaia took Starways bus to Rwanda night to Thursday. The reason was to renew our visas, meet our friend Magne and visit CHRISC Rwanda. The first meeting with “the land of a thousand hills” was cool. The guards checked our luggage and removed all plastic bags, which are illegal in Rwanda. The second thing we noticed was that the bus that had been driving at the left side on the road for hours suddenly shifted to right side. After 9 hours we arrived Kigali, the capital of Rwanda. The city was clean, green, and not overloaded of cars and people, like Kampala. The boda-bodas, here called moto, had uniforms, everyone had to use a helmet and you could only sit one at a time on each bike. All in all we had 4 fun days:

- We went to Rwanda Memorial Centre
- We had croissants and coffee at Mille Collins, or “Hotel Rwanda”.
- Kaia fell into an over-a-meter-deep hole. Extremely funny, except from her twisted ankle. She will be a legend in this street because many people were watching and this was very unexpected from a muzungu.
- We played pool with professionals
- We went for fabric shopping
- We saw the good work CHRISC does in Kigali
- We got lost on “motos” in the night because the drivers didn’t know English
- We had a good and funny dinner with National Coordinator in CHRISC Rwanda, Paul, his wife Kate and their little girl Neril
- We slept a lot in good beds, free from the Kampala-sounds of dogs barking, cocks crowing, cars hooking, music and people.
- We had coffee every day at bourbon coffee
- We shopped designer dresses to use the rest of the Rwandan money

After a successful trip we went back with our beloved bus "Kampala Coach". In the evening we had to stop because the front window of the bus crushed. Africans are creative, so the driver just bought a helmet from a boda boda driver so he could continue to Kampala without window.

mandag 15. februar 2010

Det var en gang.... - Et lite hverdagseventyr fra Uganda.


En kvinne planter mangotre i egen hage


Både store og små vil være med å se


CHRISC-koordinator Kaddu viser frem jackfruit


Matokebananer er an av mange mange banansorter


Langt langt borte, mellom bush og tette skoger, finnes en liten ”village” full av trær, mennesker og dyr. På mors-, fastelavens- og valentinsdagen reiste firerbanden fra CHRISC til Ndejje for å være med på treplanting. Vi kjørte langt og lenger enn langt inn på landsbygda og muzunguene fikk store øyne av dem vi passerte. Første stoppested var verdens minste, men også verdens herligste kirke. Barn og voksne sang og klappet til stor glede for både oss og Jesus, og hele gudstjenesten foregikk på luganda. Plutselig ble alle stille og stirret på oss, og så var det frem og presantere oss og gi hilsener og takk. Kaddu, CHRISC-koordinator i Ndejje oversatte til luganda.

Etter gudstjenesten plantet vi 72 mango- og avokadotrær. Vi gikk i tog gjennom landsbyen og plantet tre i hagene deres. Små og store var med, og gleden var ikke til å måles. Jeg spurte hvorfor vi planter trær i verdens frodigste område, og fikk vite at i i trange tider kutter og brenner befolkningen trær for å selge eller dyrke i asken. Ved å la dem selv plante frukttrær får de eier- og ansvarsfølelse for treet og vil ta vare på det, samtidig som de får frukt til å leve på og av.

Videre denne dagen fikk vi se storslåtyt tromming og dans, dukketeater og tre dramastykker om hygiene, moral og CHRISC sitt gode arbeid. Vi hadde ”Kicking AIDS out-leker” og etter en skikelig afrikansk lunsj var det fotballkamp mellom to av lokalgruppene.

Nye ting jeg lærte denne dagen var:

- Hvordan Guava smaker

- Hvordan en lager kaffe

- Hvilken lyd og lukt jakcfrukten har når den er moden

- Biteteknikken på sukkerrørene

- Hvordan en spiser flytende lunsj med hendene fra bananblader

- Hvordan en planter frukttrær

Etter fotballkampen måtte vi opp igjen for å holde taler foran hele lokalsamfunnet. En sier mye rart når en må snakke på sparket, og det ble mye latter da Kaddu oversatte min valentinshilsen litt mer konkret enn det jeg hadde fremstilt den, og gutten han siktet til var på god vei opp for å bli min ”valentine”. Jeg hadde selvsagt i tillegg gjort blemmen med å kle meg i røde og sorte treningsklær denne dagen, det er visst slik alle desperate i Uganda kler seg på valentinsdagen.

Etter talene måtte vi opp igjen, denne gangen for å motta gaver fra dette frodige og vennlige samfunnet. Hva ellers kunne gaven da være enn en haug sukkerrør, to svære jackfruits, en gigantisk papaya og en sekk full av søtpoteter. Vi måtte frem med sabelen og kutte for å få plass til alt i bilen.

Jeg er overveldet av godheten, pågangsmotet og optimismen i denne herlige landsbyen, og det var lett å se at CHRISC fungerer veldig bra her og har blitt et samlingspunkt for lokalsamfunnet her, med verdier som miljø, team work, utdanning, sport og glede.





Happy valentine. Pyntet med blomster for anledningen


Gutta inn i bushen for å finne blomster til jentene


Webale nyo nyo nyo mukwano!

mandag 1. februar 2010

Kven er eg?

Så liten i den store samanhengen. Så ufatteleg liten. Som et sandkorn i Sahara. Kva betydning har vel eg? I mitt eige univers, i min eigen hjerne, er eg ein stor del av mitt liv. Eg har tankar og følelsar så store at dei er umoglege å forklara med ord. Eg er glad, trist, opprømd, såra, spent, redd og forvirra. Eg leitar etter svar. Kvifor er eg her? Er det berre meg og universet?
Eg har ein kropp som eg bur i, og som gir hjernen moglegheit til å utføra handlingar. Og kroppen har mange behov. Eg, som menneske, for det er eit menneske eg er, har mange behov. Eg treng fysiske ting som mat, klede og hus for å halda meg i live, men eg treng også å kommunisera, å verta forstått, å verta sett. Og til slutt, eg veit ikkje kva vesle meg betyr i den store samanhengen, men eg veit at eg aldri kunne ha levd utan å verta elska. Å verta elska av menneska rundt meg og mest av alt, å verta elska av Han som skapte meg til den eg er. Han veit alt om meg, meir enn eg veit sjølve, Han elskar meg, og då må eg jo føla meg ganske priviligert som får lov til å vera meg.

lørdag 23. januar 2010

Tru

Tenketankar... Er det å tru på ein skapande Gud stor tru? Er det ikkje meir utrulig å tru på tilfeldigheita??? Hmm...


INGENTING


ALT kjem frå INGENTING


Tid

Rom

Lys, mørke

Stoffa

Fargane

Orda


Barnet som trekk sitt første gisp idet det får heile verda i gåve.


INGENTING er mikroskopisk enormt!

Nok til å verta utsletta av ein eksplosjon?


Det er stor tru!