På ukjente veier

Sob i hob

2010-04-27T11:37:00.003+02:00

Jeg håper disse barna får muligheten til å sveve opp og ut

Farger, smil og svære sykkellass, det er Uganda!

Dagros?

CHRISC league

En liten hvilepause fra arbeidet

Fellesskap og team spirit

Mmm, sukkerrør på tur

"Bil og garasje" under vulkanfjellene i Kisoro

Kors på toppen av en ås i Kosoro

Kvinnene på mannen sin side (i dette tilfelle Tom, CHRISC coordinator i Mbale) bærer korger med gaver til brudens familie i en typisk ugandisk introduksjonsseremoni.

Siste ord fra Afrikas perle...

2010-04-27T11:16:00.003+02:00

Hjelp, hjelp, hjelp!!! I morgen reiser jeg tilbake til Norge, hjemland nr 1. Jeg er så full av følelser at jeg ikke vet hvordan jeg skal reagere, og føler meg fortiden litt apatisk og forvirret. Hvordan vil jeg takle det norske samfunnet igjen etter så lang tid borte? Hvordan blir det å ikke få hyggelige kommentarer og gode samtaler med fremmede på gata? Hvordan skal jeg klare å være sosial med norsk humor igjen, etter 7 måneder med elendig (eller for meg, hysterisk morsom) ugandisk humor? Vil folk synes jeg er rar?

Uganda, mitt hjemland nr 2 vil alltid (håper jeg) farge meg og være en del av meg, kanskje både positivt og negativt (Skal prøve å venne meg av african time). Det blir fælt å reise fra alt som har vært så godt her, men det betyr jo ikke at jeg ikke kan ta med litt Uganda i bagasjen hjem. Istedet for å klage på de sure, avvisende menneskene på gata i Norge, kan jeg istedet være afrikaneren som smiler, sier hei og hvordan går det. Istedet for å være stille og tilbaketrukket fordi jeg ikke lenger er helt inne i siste trend av norsk humor og norske uttrykk kan jeg drite meg litt ut og skape litt latter med min ugandiske humor og min fantastiske afrikaengelsk. Hvorfor være normal når du kan være rar?

Jeg skulle skrevet så uendelig mye mer, jeg renner over av Uganda, men akkurat nå er det så mye annet jeg heller vil gjøre enn å sitte på pc-en. Jeg skal ta mine farvel, gå mine siste turer på markedet og hos chapati-selgerne, si de siste ord som må sies, takke, gråte litt, le masse, og så bærer det på flyet i morgen. Askeskyen er borte, og vi får desverre ikke utvidet oppholdet vårt. Men det er en tid for alt, og jeg er tilbake i Uganda før noen aner det! :D

Tusen takk alle sammen!!!

Gud er god, og Uganda ruler!

Kabale dance

2010-03-31T11:15:00.002+02:00

Kabale

2010-03-31T09:51:00.005+02:00

En skal tidlig krøkes om en skal bli god danser

..Og gode var de.

Gøy å kjenne på muzunguen.

På tog fra hus til hus gjennom den lille villagen

Bestemor er over 90 år og klatrer hver dag i de bratte åsene for å arbeide i jorda. Hun var med å rydde land her for lenge lenge siden. På den tiden var det tett skog, og de måtte ha hunder til å vokte dem for hyenene.

Idyllisk

Med utsikt over lake Binunyu

Kinyamari village

På tur i den vakre villagen Kinyamari

Danse og syngeoppvisning

Bye bye my friens

Alltid viktig å stelle seg

Fantastisk show av Child African School

Imponerende dansing

heisann og hoppsann

2010-03-31T09:08:00.006+02:00

Bilder sier mer enn tusen ord. Her er en god blanding fra CHRISC-kontorets Arua-tur i Mars:

Gonzaga i svevet

Nysgjerrige barn

Langdistanse

Teammates

Apekatter?

Workshop

Teamwork - flytte vann fra A til B

Catapilar - haleleken

Vi fikk både se elefanter, flodhester, bavianer og vakker solnedgang på vei til Arua.

Pearl of Africa

Lille Anne var veldig populær blant deltakerne

Bygging av båre

Bilkjøring "the African way"

På grensa til Kongo, i nærheten av Idi Amins hjemsted

Strong African women

Ingen strøm, ingen hindring for Norske jenter med akuttbehov for brownies.

Women´s day

2010-03-11T12:31:00.004+01:00

In the market in Kalerwe

Peter bargaining

Chicken-shopping

Little chick

The execution

First put the chicken in warm water, then rib it

The boys day at the kitchen

In Uganda 8th March is a public holiday, so Monday we had free from work. This day women are not supposed to do anything. Men should cook and clean, and women should go out and enjoy themselves. This day many funny dishes are served in Ugandan homes, included our apartment. “The boys” Peter and Justus came to cook for us. We went to the market and bought vegetables and a live chicken. We got some banana leaves and I did my first chicken-murder. I stood on its feet and wings, ribbed the neck, and since we didn’t have any axe, I had to cut over the neck slowly and brutally with a knife. I was pretty proud of myself when I after ribbed the still shaking chicken. From women’s killing to men’s cooking. I and Kaia were not allowed in the kitchen at all, and Peter and Justus prepared a delicious African meal for us, that we ate on the floor with our hands. After dinner the boys took the dishes while the girls were relaxing. It was funny with a special day for the women, but as everybody knows, women’s day is every day.

Rwanda

2010-03-11T12:02:00.004+01:00

View from Rwanda Memorial Centre

"Motos" with helmets and uniforms

"The land of a thousand hills"

Kaia after her hole-accident

CHRISC training

Visit in "Hotel Rwanda"

I and Kaia took Starways bus to Rwanda night to Thursday. The reason was to renew our visas, meet our friend Magne and visit CHRISC Rwanda. The first meeting with “the land of a thousand hills” was cool. The guards checked our luggage and removed all plastic bags, which are illegal in Rwanda. The second thing we noticed was that the bus that had been driving at the left side on the road for hours suddenly shifted to right side. After 9 hours we arrived Kigali, the capital of Rwanda. The city was clean, green, and not overloaded of cars and people, like Kampala. The boda-bodas, here called moto, had uniforms, everyone had to use a helmet and you could only sit one at a time on each bike. All in all we had 4 fun days:

- We went to Rwanda Memorial Centre
- We had croissants and coffee at Mille Collins, or “Hotel Rwanda”.
- Kaia fell into an over-a-meter-deep hole. Extremely funny, except from her twisted ankle. She will be a legend in this street because many people were watching and this was very unexpected from a muzungu.
- We played pool with professionals
- We went for fabric shopping
- We saw the good work CHRISC does in Kigali
- We got lost on “motos” in the night because the drivers didn’t know English
- We had a good and funny dinner with National Coordinator in CHRISC Rwanda, Paul, his wife Kate and their little girl Neril
- We slept a lot in good beds, free from the Kampala-sounds of dogs barking, cocks crowing, cars hooking, music and people.
- We had coffee every day at bourbon coffee
- We shopped designer dresses to use the rest of the Rwandan money

After a successful trip we went back with our beloved bus "Kampala Coach". In the evening we had to stop because the front window of the bus crushed. Africans are creative, so the driver just bought a helmet from a boda boda driver so he could continue to Kampala without window.

Det var en gang.... - Et lite hverdagseventyr fra Uganda.

2010-02-15T12:01:00.004+01:00

En kvinne planter mangotre i egen hage

Både store og små vil være med å se

CHRISC-koordinator Kaddu viser frem jackfruit

Matokebananer er an av mange mange banansorter

Langt langt borte, mellom bush og tette skoger, finnes en liten ”village” full av trær, mennesker og dyr. På mors-, fastelavens- og valentinsdagen reiste firerbanden fra CHRISC til Ndejje for å være med på treplanting. Vi kjørte langt og lenger enn langt inn på landsbygda og muzunguene fikk store øyne av dem vi passerte. Første stoppested var verdens minste, men også verdens herligste kirke. Barn og voksne sang og klappet til stor glede for både oss og Jesus, og hele gudstjenesten foregikk på luganda. Plutselig ble alle stille og stirret på oss, og så var det frem og presantere oss og gi hilsener og takk. Kaddu, CHRISC-koordinator i Ndejje oversatte til luganda.

Etter gudstjenesten plantet vi 72 mango- og avokadotrær. Vi gikk i tog gjennom landsbyen og plantet tre i hagene deres. Små og store var med, og gleden var ikke til å måles. Jeg spurte hvorfor vi planter trær i verdens frodigste område, og fikk vite at i i trange tider kutter og brenner befolkningen trær for å selge eller dyrke i asken. Ved å la dem selv plante frukttrær får de eier- og ansvarsfølelse for treet og vil ta vare på det, samtidig som de får frukt til å leve på og av.

Videre denne dagen fikk vi se storslåtyt tromming og dans, dukketeater og tre dramastykker om hygiene, moral og CHRISC sitt gode arbeid. Vi hadde ”Kicking AIDS out-leker” og etter en skikelig afrikansk lunsj var det fotballkamp mellom to av lokalgruppene.

Nye ting jeg lærte denne dagen var:

- Hvordan Guava smaker

- Hvordan en lager kaffe

- Hvilken lyd og lukt jakcfrukten har når den er moden

- Biteteknikken på sukkerrørene

- Hvordan en spiser flytende lunsj med hendene fra bananblader

- Hvordan en planter frukttrær

Etter fotballkampen måtte vi opp igjen for å holde taler foran hele lokalsamfunnet. En sier mye rart når en må snakke på sparket, og det ble mye latter da Kaddu oversatte min valentinshilsen litt mer konkret enn det jeg hadde fremstilt den, og gutten han siktet til var på god vei opp for å bli min ”valentine”. Jeg hadde selvsagt i tillegg gjort blemmen med å kle meg i røde og sorte treningsklær denne dagen, det er visst slik alle desperate i Uganda kler seg på valentinsdagen.

Etter talene måtte vi opp igjen, denne gangen for å motta gaver fra dette frodige og vennlige samfunnet. Hva ellers kunne gaven da være enn en haug sukkerrør, to svære jackfruits, en gigantisk papaya og en sekk full av søtpoteter. Vi måtte frem med sabelen og kutte for å få plass til alt i bilen.

Jeg er overveldet av godheten, pågangsmotet og optimismen i denne herlige landsbyen, og det var lett å se at CHRISC fungerer veldig bra her og har blitt et samlingspunkt for lokalsamfunnet her, med verdier som miljø, team work, utdanning, sport og glede.

Happy valentine. Pyntet med blomster for anledningen

Gutta inn i bushen for å finne blomster til jentene

Webale nyo nyo nyo mukwano!

Kven er eg?

2010-02-01T12:55:00.003+01:00

Så liten i den store samanhengen. Så ufatteleg liten. Som et sandkorn i Sahara. Kva betydning har vel eg? I mitt eige univers, i min eigen hjerne, er eg ein stor del av mitt liv. Eg har tankar og følelsar så store at dei er umoglege å forklara med ord. Eg er glad, trist, opprømd, såra, spent, redd og forvirra. Eg leitar etter svar. Kvifor er eg her? Er det berre meg og universet?
Eg har ein kropp som eg bur i, og som gir hjernen moglegheit til å utføra handlingar. Og kroppen har mange behov. Eg, som menneske, for det er eit menneske eg er, har mange behov. Eg treng fysiske ting som mat, klede og hus for å halda meg i live, men eg treng også å kommunisera, å verta forstått, å verta sett. Og til slutt, eg veit ikkje kva vesle meg betyr i den store samanhengen, men eg veit at eg aldri kunne ha levd utan å verta elska. Å verta elska av menneska rundt meg og mest av alt, å verta elska av Han som skapte meg til den eg er. Han veit alt om meg, meir enn eg veit sjølve, Han elskar meg, og då må eg jo føla meg ganske priviligert som får lov til å vera meg.

Tru

2010-01-23T11:34:00.007+01:00

Tenketankar... Er det å tru på ein skapande Gud stor tru? Er det ikkje meir utrulig å tru på tilfeldigheita??? Hmm...

INGENTING

ALT kjem frå INGENTING

Tid

Rom

Lys, mørke

Stoffa

Fargane

Orda

Barnet som trekk sitt første gisp idet det får heile verda i gåve.

INGENTING er mikroskopisk enormt!

Nok til å verta utsletta av ein eksplosjon?

Det er stor tru!

Kultursjokk?

2010-01-15T10:41:00.001+01:00

Kultursjokket har inntruffet. Jeg har verken hjemlengsel eller irriterer meg nevneverdig over den afrikanske kulturen, noe som pleier å være typiske tegn på tilstanden. Jeg har rett og slett, etter å ha bodd i Afrika i 3 måneder, oppdaget fattigdommen her. Jeg burde ha sett den fra det sekundet jeg tråkket utenfor flyplassens område, og gjorde nok det også, men det er først nå det treffer meg, som et enormt slag i ansiktet, at denne fattigdommen er virkeligheten for så mange mennesker rundt meg.

Det er som om jeg har vært hypnotisert, eller sett alt som en illusjon. Kanskje det er kroppens forsvarsverk å ikke ta til seg alle sterke inntrykk før en er vendt seg til? Det er akkurat som om noen har dradd bort et beskyttende dekke som har gjort alt jeg har sett uklart. Nå skriker virkeligheten klart og tydelig mot meg og river i øyne og hjerterot. Hvorfor?

Barn som dør fordi foreldrene ikke har råd til enkel behandling, familier rammet av AIDS, et vakkert frodig land hvor menneskene ikke har råd til maten landet selv dyrker!

Det er trist og det gjør vondt, og kanskje det ville vært lettere med dette beskyttende dekket som gjorde alt uklart. Jeg er likevel glad for at jeg endelig kan se tydelig den virkeligheten som er her nede. Det gjør at også min virkelighet blir tydelig, og jeg føler for første gang behov for å takke for alt det jeg en gang tok for gitt.

Little kids, big smiles

2010-01-13T12:24:00.002+01:00

I can see smiles, smiles everywhere

Big smiles

Shy smiles

Excited smiles

Yes, life is hard, it’s a struggle

But some of us knows

That with every new smile

Life gets a little bit better

Simba

2010-01-08T08:24:00.002+01:00

Long time, no see!

2010-01-05T07:09:00.006+01:00

Heisann folkens, og godt nyttår! I dag er første arbeidsdag etter en lang og opplevelsesfylt ferie. Et nytt år med mange nye muligheter venter, men først vil jeg oppsummere den fantastiske avslutningen på år 2009:

- 9 norske Hald- jenter fra Uganda og Kenya møttes i Nairobi 20. Desember, klare for eventyr

- Besøk i Mathareslummen

- 15 timers koselig togtur til Mombasa

- Varme og hvite strender med utsikt over det indiske hav

- Julaften med julesanger og dans rundt en palme

- Snorkling i korallrev

- Safari i Maasai Mara, og nærkontakt med løver og andre afrikadyr

- Stått med en fot i Kenya og en fot i Tanzania

- Crazy Nyttår i Nairobi

Takk, kjære Gud, for å ha tatt så godt vare på oss i året som gikk, takk for den fine avslutningen på året, og ikke minst, takk for at vi endelig er hjemme igjen, i vårt kjære Uganda. Borte er vel og bra, men hjemme er alltid best!

Kabale

2009-12-08T09:31:00.003+01:00

Onsdags morgen kjørte vi til Kabale, hvor Oda og Marte fra Drusillaprosjektet bor, og hvor Merab, min romveninne fra Hald, og Justus, som var med på turen, kommer fra. Det var kjempekoselig å treffe jentene igjen, og det var herlig med noen avslappende dager i stille og rolige omgivelser. Kaia var fortsatt syk og reiste hjem på fredagen, mens jeg var til søndagen. Jeg og Justus hadde litt leker og spilte volleyball med CHRISC-gruppen i Kabale på torsdagen og lørdagen.

På fredagen tok Justus meg med hjem til familien sin, som bodde på en liten øy midt i Lake Bunyonyi. Vi padlet en liten kano laget av en trestamme i ca 40 min før vi kom fram til øya med det lille huset helt på toppen. Jeg fikk møte familien hans, og jeg, Justus og lillesøsteren Emily padlet over til en annen øy hvor vi spiste ”frutco”, vår yndlingslunsj her i Uganda, chapati med oppskåren frukt inni. På grunn av regn og vind kom vi oss ikke tilbake til fastlandet i tide til å ha opplegget vårt med CHRISC-gruppen denne dagen, men er man i Afrika så er man i Afrika. Det ville tross alt vært verre å velte med trekanoen når jeg var den eneste av oss som kunne svømme.

Søndags morgen gikk jeg og Justus for å kjøpe bussbilletter hjem, noe som alltid er stress når en muzungu er inne i bildet. Konduktøren ville ta 20.000 UGX for hver av oss siden jeg var med, selv om alle visste at den ordinære prisen er 15.000. Justus og konduktøren diskuterte litt på lokalspråket, og plutselig, uten at jeg forstod hva som hadde skjedd, fikk vi likevel billettene til 15.000. Senere da jeg spurte om grunnen fikk jeg vite at Justus hadde sagt at vi var gift, og at konduktøren hadde snudd om med en gang. ”Hvorfor sa du ikke det før? Klart dere skal få billige billetter da!”

Kisoro

2009-12-08T08:12:00.005+01:00

Har vært uten nett en stund så nå kommer det mye på en gang. Du kan jo lese det i små porsjoner eller bare se på bildene.

Torsdag kveld, natt og fredags morgen tok jeg, Kaia, Justus og Peter buss til Kisoro, Ugandas eventyrverden. Turen tok 13 timer, og til tross for at jeg fikk en slosskamp mellom to menn midt oppi fanget, og at bussen bare tok tissepauser for de som ville ha hele bussen som tilskuere, var det en vellykket tur. Fredags morgen fikk vi oppleve tidenes nydeligste soloppgang over dyrkede åser og vulkanfjell. Det var så vakkert at det var verdt den lange turen med sprengt blære og trange busseter.

Helgen gikk for min og Kaia sin del i å ligge syke i sengen, se volleyball- og fotballturnering og å oppleve litt av Kisoros natur og dyreliv. Det er gresshoppesesong for tiden, så folk fanger og samler dem overalt, barna leker med dem og vi hadde rommet vårt fullt av dem. De er forresten ikke som norske søte gresshoppere. Disse er svære og kan fly, men smaker faktisk ikke så verst. Et annet insekt vi fikk nærkontakt med var ”Nairobi fly”. Vi lærte hvordan vi skulle fjerne dem fra kroppen for at de ikke skulle sprekke og etse på huden vår. Vi så en del tilfeller hvor folk hadde vonde brannsår i ansiktet eller på hendene, men til tross for at jeg fant noen i sengen min hver kveld, fikk heldigvis ingen av oss oppleve fluens virkning på kroppen.

Grunnen til at vi var i Kisoro var at vi skulle ha en ”work shop” med 14 ungdommer og voksne, som skal være frivillige i arbeid på barneskoler, på samme måte som vi er på St Martins i Kampala. På mandagen hadde Peter og Justus hovedansvaret for å lære bort ”team building”, og på tirsdagen var det min tur. Kaia var syk, så jeg hadde ansvar for hele dagen, fra 9 til 4, helt alene. Jeg har alltid vært litt redd for å snakke foran mennesker, og jeg har aldri snakket lenger enn det en 20 minutters skolefremføring tar. Jeg hadde tavleundervisning hvor jeg lærte dem hva ”life skills” er, hvorfor dette er viktig lærdom, hvordan best lære dem bort til barn, og jeg hadde masse leker med dem. Dette må være en av de topp 3 beste opplevelsene mine i Uganda. Jeg hadde overkommet en enorm barriere, og med den gode tilbakemeldingen jeg fikk, var jeg storfornøyd. Jeg ser mer og mer hvordan dette året lærer meg ting jeg alltid vil ha bruk for, og er veldig spent på hva neste utfordring vil bli.

Yes Jesus loves me

2009-12-08T07:39:00.003+01:00

Jeg og Justus gikk tur på en ås i vakre Kisoro og lekte litt med noen små, herlige sauegjetere:

På eventyr i Ndejje

2009-11-19T10:31:00.003+01:00

5 personer i baksetet funker fint i Afrika. Utsikten var det heller ikke noe å si på.

På lørdag satte vår kjære taxi sjåfør Robert seg i førersetet på bilen sin. Med sjefen vår, Mike Wachira, i passasjersetet, og 5 voksne mennesker, Faith, Justus, Peter, Kaia og Meg i baksetet, rullet vi ut på veien i retning Ndejje, Luweero. Delvis på grunn av ”jam”, og delvis for ikke å bli tatt av politiet, kjørte vi en utrolig humpete omvei gjennom et slumområde i utkanten av Kampala før vi kom ut på veien. Det var mye spennende å se utav vinduet de gangene jeg fikk løftet hode for å skifte sittestilling der jeg satt på gulvet under fire par bein. Til nærmere vi kom Ndejje til vakrere ble naturen, og da vi fikk lirket oss ut av bilen måtte jeg måpe. Det var så grønt og fint, med palmejungel, fjell og gress, så ulikt Kampala city, med eksos og kaos.

Grunnen til at vi var i Ndejje var for å representere CHRISC på en fotballturnering for 16 år gamle gutter. Som hedersgjester måtte vi håndhilse på alle 8 lagene, ønske lykke til, presentere oss og være med å dele ut premier etterpå. I Afrika er ikke tidsplaner ment å følges, så vi ble et par timer forsinket. Midt i turneringen fikk jeg derfor tid til å ta meg en liten safari i nærområdet. Jeg gikk opp en nydelig vei, og da jeg hørte at det var aper her, var eventyret i gang. Jeg møtte på en lokal gutt, David, som tok på seg ansvaret for å være min apeguide. Plutselig, uten forvarsel startet det å hølje ned, og vi måtte søke ly i et tomt klasserom på toppen av åsen. Her tok guiden min seg tid til å lære meg alt jeg trenger å vite om aper, slanger og andre dyr. Leksjonen gled over til å bli et heidundrende dramastykke jeg aldri vil glemme.

Etter en stund stanset regnet og vi gikk for å lete etter aper. Dessverre hadde de flyktet inn i jungelen på grunn av regnet, og det var for farlig å gå inn der uten skikkelige sko. David var skuffet, han visste jo ikke at jeg syntes det var interresant å se kaffe på trær eller hvordan g-nuts vokser, så jeg var overlykkelig over at han hadde vist meg den flotte naturen i Ndejje. En eller annen gang kommer jeg til å bygge meg et hus her.

Veien opp til apejungelen

Guiden min David, og arbeidende mor og datter

David lærte meg alt jeg trenger å vite om aper

Smiiil

Weapons

2009-11-17T07:23:00.004+01:00

Me with the guards at the Stømme Office.

One of the first things I noticed when I arrived Uganda was the armed men in the airport. They looked serious and I didn´t want to be in any sort of trouble with them. But it was an airport, and it is probably specially needed in places like that, I was thinking. But no, weapons are just as normal to see here as dogs are in Norway. They are everywhere. You pass armed people in the streets, in the shops and they sit on sofa-looking benches in the back of these big cars. I was watching a football match with "girls under 20" Uganda vs. Rwanda, and even there a whole army came and surrounded the field. There was probably not more than 100 supporters at the stadium.

People in Uganda think it´s funny when I say that the police in Norway usually don’t wear weapons. That would never work in Uganda. (Not yet at least, because there is too much weapons among the civilians.) Anyway, when I figured out that the armed people are there to protect us and not to kill me, they weren’t that much scary anymore. Only a little. When we are going to use a mini bank now, we are always looking for one with armed men outside. Then we know it is safe.

We were surrounded by this heavy equipped army at the "girls under 20" - fotball mach between Uganda and Rwanda.

Touched

2009-11-12T11:08:00.003+01:00

Today we had our last classes with the kids at St Martins for this year. They will have a long christmas holiday, and than we will be back in February. We had fotball with them and life skills about "love your neighbour", and in the end the kids got different notes with a sentence about them, like: You make a difference, you are a good friend, you are important, you are loved and so on.

One of the most touching moments so far in Uganda was today when me and Kaia had both streams of primary 5. They were about 100 kids, I had the responsibility for the girls and Kaia for the boys. When everyone had got their note, and we had read the two greatest commandments from the bible (Matt 22; 36-40), there was time for hugs and goodbyes. When 50 girls, then followed by the boys jumpet at me with big hugs and "love you-es" and "miss you-es", I were really touched.

I even got some letters from some of the girls. In the letters there was many nice words and blessings, and even some coins! It made me feel bad that poor kids wanted to give the rich norwegian money, but I think they wanted to show that I am more than just a mzungu to them, and I am really grateful for that. These kids have touched me and will allways have a special place in my heart.

But this was just a goodbye for two months. Im not looking forward to the real goodbyes. Good we still have 5 and a half months left in Uganda. Hope they dont run by too quickly.

Thank you!

2009-11-10T12:31:00.003+01:00

Thank you Lord for taking care of us

Thank you Lord for giving us what we need

Thank you Lord for being our Dad!

I pray for all the sad ones

And for all the happy

I pray for all the poor ones

And for all the rich

Thank you for loving us all

Help us love each other!

Amen

First trip to Mbale

2009-11-10T11:49:00.006+01:00

The traditional dresses we wore at church.

Balley on the roof.

Thinking

6 AM at the bus out from Kampala

My first football mach in Uganda, between cows of course

Silje and Marthe took us to an good indian restaurant, and showed us the town and the nature of Mbale.

04.30 AM Friday morning my alarm clock rang and I had to wake up. I was surprised. It was actually quiet outside. I didn´t think that was possible in Kampala. But it didn’t last for long. After one minute the choir of dogs started, after two minutes the mosque started to scream, and after about three minutes they got company from our beloved cock. I had to laugh. This is the Kampala I’m used to.

06.00 AM I, Kaia and Mike Wachira Muraguri, our boss, sat at a bus out from Kampala, heading Mbale. After 3,5 hours with jumping in the seats and many exciting things to look at, we arrived the city under Mount Elgon. Silje and Marthe showed us their working place, CRO, Child Restoration Outreach. It was nice to see how they worked with the street children, and I played football for the first time here in Uganda! Barefoot! It was really fun, and I have a lot to learn if I’m going to reach one of my goals for this year; to be an ok football player.

This weekend we also got to meet some of the football players at the CRO-team, a bunch of handsome boys. At the evening Silje and Marthe served us delicious chapati-pizza, and we had a good time together. At Sunday we celebrated the women’s day in church, wearing traditional African dresses. These clothes look beautiful at African women; it’s not the same with red and white Norwegian girls. (As you can see at the picture above) But it was a fun experience. Thank you for having us, Marthe and Silje. You are most welcome to our place, noisy Kampala, this weekend.

A hen suddenly jumped out of the bag, and made the norwegians jump in surprice.

Luganda lesson nr 1

2009-11-04T12:12:00.004+01:00

Our very own luganda teacher Gonzaga

This is some of the words I know (and still tries to memorize) in luganda by now:

Mzungu – White person

Oli otya? – How are you?

Bulungi – Fine / Good

Jendi – Fine / Good

Wasuze otya? – How was your night?

Nasuze bulungi – My night was good

Ssebo – Mr

Nyabo - Miss

Webale – Thanks

Sagala – No thanks

Welaba – Goodbye

Enjjala enuma – Im hungry

Emere nungi – The food is good

Webale kufumba – Nice cooking

Jangu wano – Come here

Njagala… – I want…

Kale – OK

Nedda – No

Laba – Look

Elinya – Name

Sente meka? – How much?

Mukwano – Friend

Kiki? – Whats up?

Tewali – Nothing much

Ovawa? – Where have you been?

Kulikayo – Welcome back

Tulabagane ekya – See you tomorrow

Nkwagala – I love you

African housewives - a full time job

2009-10-28T08:04:00.004+01:00

Our "slave" Justus tries to make good african housewives of us.

.
Pic 3. Nowegians need fiber: here we´re making pancakes with dark fla and oats. Mmm

Pic 4. In a family here is allways something to wash, and an african family can be big.

Women in Uganda are allways busy. Not busy busy, hurry hurry, like stressed people in Norway, but they allways have something to do. I dont know all african women, but from what I have heard and seen I am really respecting them. They are the first to wake up in the morning, to preper food for the husband and the kids. Then there is cleaning, babysitting, and maby work at the market or somewhere else. Then there is more cleaning, washing and food prepearing before the husband is back. When the husband is resting after work the woman maby walk to get more wather, and clean the kids and their clothes. When all her work is done, the day is over, and she goes to bed to rest before a new day, with more washing. Its really a full time job, but she´s not complaining; "a womans got to do what a womans got to do".

"Dyrene i Afrika og alt de har å gjøre"

2009-10-27T12:25:00.003+01:00

Kampala. Totalt overfylt av tutende biler, boda-bodaer, og taxier. Men det er jo slikt en kan forvente i Ugandas hovedstad. Det som kanskje kommer litt mer overaskende, er det livlige dyrelivet en finner i denne fargerike storbyen. Bare på vei til jobb går vi gjennom rene dyrehagen. Det første vi møter når vi kommer ut døren er den irriterende hanen vår, med livlige høner og kyllinger på slep. Når vi kommer ned på veien fylles det på med nye dyr. Den motordrevne trafikken må kjempe med geite- og kukrefter om plassen i gatene. Vi har også disse enorme fuglene, kalt "sekanoiya" som på uforklarlig vis klarer å fly rundt å sette seg i trærne utenfor leiligheten vår. Jeg skal komme med bilder av dem senere. Vi har også hatt en liten, søt firfisle på besøk, men har desverre ikke sett mere til den etter vi sendte den på dør.

Hvem har vikeplikt for hvem?

Hanan jeg før eller senere kommer til å ribbe med egne hender og lage middag av.

Nei, Kampala er ikke som alle andre byer, og for en jente fra landet byr den på både utfordringer (den kaotiske trafikken) og en følelse av å være hjemme. (Dyr overalt)

Idrettsglede i Mulago

2009-10-24T10:50:00.004+02:00

Elefanter vs Leoparder

Kaia fikk prøve seg som dommer for første gang i sitt liv

Hver dag den neste måneden arrangerer vi en fotballturnering for St Martins Mulago. 120 elever deltar, og det ligger an til å bli mye spenning og moro. Jeg håper life skills timene vi har hatt om fair play og samarbeid med dem vil bli tatt i bruk under kampene. Det er veldig lett å bli så ivrig at reglene blir glemt.

Det er herlig å se hvor lite som skal til for å engasjere og glede barna. Med plastkopper og kritt for å måle opp banen og to kjegler som markerer mål, pluss en helt ok ball, er de klare for kamp!

"Tenk på alle de fattige barna i Afrika"

2009-10-21T13:26:00.007+02:00

Jeg bor i en rosa og lyseblå leilighet som skiller seg veldig sterkt ut fra nabolaget mitt. Når vi går utenfor døren sitter nabokona på bakken og koker mat på åpent bål. Huset hun og alle barna bor i er like stort som stuen vår. Vi har ikke sett noen mann, og vet ikke om de har nok mat til alle sammen. Det gjør vondt å kaste middagsrester, når vi vet at det er så mange som kunne hatt gleden av den rett utenfor stueveggen vår. For første gang gir fars advarsel om sløsing med maten mening: "Tenk på alle de fattige, sultne barna i Afrika!"

Går jeg nedover gata havner jeg i slummen, hvor mødrene prøver å selge nok til å overleve, og de små barna ligger i en eske under benken. En plass må de jo være, til de er stor nok til å hjelpe til.

Et annet syn jeg ikke har vendt meg helt til enda er alt søppelet og kloakken i gatene. Selve synet går greit, men å vite at disse menneskene bor oppi dette hele dagen, hver dag, hele livet, er vanskelig. En dag måtte jeg ned i kloakkrennen for å plukke opp en liten baby som hadde falt nedi. Han var skitten og redd, men søsknene stor klare for å ta i mot da jeg løftet ham opp.

Livet er urettferdig, men en hald-student fra Uganda lærte meg noe viktig. "Viss jeg skulle gråte hver gang livet var vanskelig, ville jeg grått nesten hele tiden, og ikke hatt tid til å gjøre det beste utav det." Dette er en tanke jeg tror veldig mange lever etter her nede. Det er ingen som er mer smilende enn nabokona, selv om hun jobber hele dagen for å gi mat til barna sine og barna på gata danser og ler når vi mzungoer vinker til dem. Jeg har aldri sett så mye fattigdom som her, men heller ikke så mye glede.

En vanlig dag i Kampala

2009-10-21T12:45:00.003+02:00

Utsikt fra leiligheten

Nå har vi komt godt i gang med arbeidet vårt her i Uganda, og vi har fått oss en del rutiner som tar oss gjennom dagen. En helt vanlig dag går omtrent slik:

05.00 - Den tidsforvirrede hanen vår, som galer litt hele natten slår til for fullt, og du vet at det snart er morgen.

07.00 - På tide å stå opp. Vi lager frokost (for tiden går det i knekkebrød eller havregrøt pluss en minibanan)

08.15 - Vi går rett ned på gaten og blir omringet av boda-bodaer, og etter litt pruting sitter jeg og Kaia på samme boda på vei til the Stromme Office.

08.30 - Devotion med sang bønn og andakt med alle på kontoret.

09.10 - Vi går til skolen og har life skills og physical education frem til lunsj.

13.00 - Ekte ugandisk lunsj på kontoret.

13.30 - Facebook, blogg, mail osv

14.00 - Kontorarbeid

15.00 - Boda-boda til skolen for å hjelpe til på skolens fotballturnering som skal være hver dag den neste måneden.

17.00 - Enten hjem for å lage mat eller ut med vår supevisor Peter eller noen av de norske hald-studentene.

20.00 - Vasking av klær og oppvask

21.00 - Planlegging av neste dags timer eller annet nødvendig, og viss strømmen går er det fram med stearinlys og litt norsk kjeks eller sjokolade.

21.30 - Vi stuper i seng, trøtte og smilende etter en varm, god dag, med mange utfordringer og nye opplevelser.

Når strømmen blir tatt fra de fattige strøkene, blir det stemning med kubbelys og snacks

Team CHRISC Uganda

Afrikanske morsomheter

2009-10-16T16:08:00.004+02:00

Hierarkisystemet på CHRISC-kontoret:

Det er viktig å skille mellom hvem som er boss, sekretær og slave.

På lærerrommet. 2 seriøse og høyt respekterte lærere. Lærer 1 til meg og Kaia mens han trykker fingeren inn i magen på lærer 2: - He´s pregnant! Vi tør nesten ikke le, er det virkelig akseptabelt å tulle slik? Lærer 2 peker da på lærer 1 og svarer: - And he´s responsible!

Det går mye i matoke, pocho og rotgrønnsaker på Strømmekontoret, og litt mindre kjøtt. En dag så det ut som om vi hadde skikkelig biffkjøtt, og Kaia forsynte seg svært godt. Hun fikk derimot store problemer med å fullføre da det viste seg at det ikke var biffkjøtt likevel, men lever.

More to come...

At St Martins 15.10.09

2009-10-15T12:48:00.007+02:00

Long time, no see. Its not because I`m lacy, but there is so much happening down here. And the internet is using african time. I`ll write a longer report very very soon.

This week we`ve been at the primary school St Martins, and had Life Skills classes and P.E with primary 3, 4, and 5. Its a new experience to be a teacher for 50 kids at the time, and not be sure if they understands your english or not, but I`m posetively surprised of how much I enjoy it. The kids are so eager and polite, and its good to know that we can add some fun, and hopefully some good wisdom into their lifes.

Today Life Skills was about HIV/AIDS. Its feels funny to teach these kids about a disease they know and relate to so much more than me, but I´m glad the school is taking this kind of education seriously.

Another thing about I like about this school is the signs in the school yard. Its a bit comic, but also sad because these things are so relevant for the kids. The signs says things like, avoid night clubs, avoid moving at night, refuse gifts from strangers, early sex is very dangerous, avoid lonely places and so on.

In English, please!

2009-10-08T11:00:00.003+02:00

Now hopefully everyone can understand me. Excuse my writing mistakes.

(At the Stromme office. Kaias pics)

The last days have been great, and me and Kaia are starting to feel that we belong to this place. Our apparment is a home, we do no longer accept the mzungo-prizes at the boda-bodas, and we are starting to get into our work soon. Yesterday we visited the primary school st Martins Mulago and met all the about 700 students, all from kindergarten-age up til 15 years. It was a new experience to be threated like a celeberty, and I think the kids were as excited to meet us as we were to meet them. Today we stuffed 26 people into a 14 seat taxi and drove to a school where the girls football team should play a mach. It showed out to be the wrong day, so we had to go back again, but it was a nice experience, and we even learned some luganda.

We have not been here for a week yet, but it feels like we have experienced things for a whole month already. I`m looking forward to see behind the surface of impressions, and understand more of the culture and the people here.

Other information is that we got our three doors yesterday, so now we dont have to worry about showering anymore. Now we just miss some light in there so we can see anything.

I hope all the Hald-students are fine both in Norway and in the rest of the world, and that friends and family are happy and healthy. For me, life is really good here in Uganda. May God bless this beautiful country and all the people here.

Heim kjære heim 05.10.09

2009-10-06T16:00:00.008+02:00

Litt før kl 5 om morgonen starta nabolaget si levande vekkerklokke å "kyllekikye". Etterkvart tok tordenskralla meir og meir over lydlaginga, og då vi stod opp fekk vi endeleg sjå kva regntid er for noko. Denne dagen var vi på Strømmekontoret, og dagen starta med at vi norske hadde "devotion" med sang, bøn og ord for dagen. Vi var også innom den norske ambassaden og fekk registrert oss. Vidare hadde vi ekte Uganda-lunch på Strømmekontoret, som er den same bygningen eg og Kaia har CHRISC-kontoret vårt i. Eg fekk smaka matoke for fysste gong, ein stuing av grøne bananer som eg er fast bestemt på å lære meg å like så fort som mogleg.

(Dei 5 siste bileta er tekne av Kaia)

Her er nokre bilete av leilegheita vår. Bilete av den fantastiske utsikta kjem seinare.

Seinare fekk eg og Kaia kjøpt inn det mest nødvendige til hushaldninga og flytta skikkeleg inn i leilegheita. Me laga kvar vår biletevegg, og endeleg byrjar det å følas som ein heim. I mangel på anna mat enn tørrt brød, satte eg og Kaia fantasien i sving og dikta opp ein ny rett; brød dyppa i melk, steikt i olje og spist frå skål med sjokoladepålegg og bananbitar på. Nam nam.

Sundag i Afrika 04.10.09

2009-10-06T15:44:00.004+02:00

Denne dagen vart vi også henta på hotellet, og igjen reiste vi ganske mykje for seint. Men sjølv om vi kom for seint til kyrkja som starta kl 08.00, fekk vi med oss 2,5 timar av gudstenesta. Sang, dans og masse liv var ein fin oppleving, og vi åtte norske vart til og med sendt fram på scena for å seie kven vi var og bli tekne i mot av kyrkja. Og for eit gjestmildt folk. Afrika har verkeleg fått meg til å føla meg velkommen! På kyrkjeplassen fekk eg også prøva hol-i-golvet-do for fysste gong, ei fornøyeleg oppleving. Ette rkyrkja kjøpte me inn diverse, og eg og Kaia flytta inn i vår nye leilegheilt. Vi bur vegg i vegg med Irene og Beate, og angåande førebuingane til innflyttinga merka me forskjellen på å ha ein ung mann til kontaktperson VS ei vaksa kvinne. Medan auntie Katherin hadde sørga for spisebord, stolar, tv, brødristar, reigjøringartiklar osv til naboane, kom eg og Kaia til ein leilegheit som mangla 3 dører, blant anna på do, golvet var dekka av grus etter bygginga og det fantes verken kost, såper eller dopapir. Men til gjengjeld hadde me ein svær sofa og gitar, pluss mat, så me skal ikkje klaga.

Etter å ha vaska golv og vegger, tok eg og Kaia mopedtaxien Boda-Boda for fysste gong for å hente Torkel, Marie og Malene som befant seg på FOCUS Uganda. Dei kjekke og spanande opplevingane står verkeleg i kø for tida. Denne kvelde var vi 11 norske Hald-studentar i den 12 kvadratmeter store stua til meg og Kaia som spiste spagetti og hadde det rektig så koseleg. Med overnettingsbesøk, myggnettingtrøbbel og søvnsnakk vart dette nok ein fullkommen dag i "The pearl of Africa".

Jinja og Nilen si kjelde 03.10.09

2009-10-06T15:32:00.003+02:00

Etter ein tidleg frukost på hotellet vart me henta av ein kvit taxibil av typen du ser overalt i Uganda. Me reiste rektignok ein time seinare enn planlagt, men er ein i Afrika så er ein i Afrika. Då vi kjørte innom for å hente Irene og Beate i leiligheita deira fekk me ta turen innom barnehagesenteret "Miles 2 Smiles" og seie hei til ein skokk fantastisk herlege ungar i 2-3 årsalderen. Då alle ropesang i kor " How are you mzungu, how are you mzungu" til oss, og kom for å halda hender og klatra på oss, smelta me alle.

Då taxien var full, det vil seie 17 personar i ein bil som i Noreg er meint for 7, satte me full fart på raud humpete veg mot Jinja. På vegen stansa me og fekk pressa frityrsteikte bananer, grillspyd og drikke inn vindauet av ivrige selgarar før me humpa vidare i 110 km/t, utan bilbelte såklart, men i Afrika funker dette heilt fint.

Etter eit par timar med fantastisk utsikt kom vi, med litt småkramper i låra, fram til Viktoriasjøen, Nilen si kjelde. Vi fekk køyra båt på Nilen og sjå eit nydeleg fossefall lenger nede. Med utsikt over sjøen og omringa av apekattar, åt vi middag på eit fint hotel, og fekk av vår fantastiske manager Prisilla lære om "how to stay out of trouble" i Uganda. Gjengen som har teke i mot oss er heilt fantastisk. Alle på Strømmekontoret, pluss kontaktpersonane våre er heilt konge, alle på kvar sin måte, og eg ser fram til å bli enda betre kjent med dei. Kvelden vart avslutta på hotellet i Kampala med god mat og latterkramper.

Endeleg i AFRIKA! 02.10.09

2009-10-06T15:22:00.004+02:00

Då flyet gjorde seg klar for landing i Nairobi kjente eg iveren stige. No er eg i Afrika! Med bankande hjarta bøyde eg meg over afrika-veninna mi for å sjå dette nye kontinentet, og vart møtt av noko av det finaste eg har sitt. Sola var så stor og raud som eg aldri har sett henne før, og med skyene rundt såg det ut som eg befant meg midt i eit eventyr. Dette er min nye heim. For ein tanke!

Då fly nr 3 og reisetime nr 20-et-eller-anna var over, var det ein sliten gjeng som gjekk mot visumdisken i Entebbe, Uganda. Vi var forberedt på det verste, og gleda var stor då det heile gjekk smertefritt, eller korrupsjonsfritt. Då til og med all bagasjen, etter nokre lange nervøse minutt, kom var vi strålande fornøgde alle fem. Det vil seie både Marte, Silje, Oda, Irene, Beate, Kaia og meg. Men gleda skulle ikkje stansa denne dagen. Då vi kom ut av flyplassen vart vi møtt av to smilande karar; Peter, meg og Kaia sin kontaktperson, og Robert, vår kjære sjåfør. Dei fekk alle saman, pluss all bagasjen, inn i ein bil og fekk oss ut på den afrikanske vegen. Turen var ein SAFARI i seg sjølv, med mange sterke inntrykk. Afrikansk natur, kjørestilen, menneska og alt som er å sjå kan ikkje beskrivas, det må opplevas. Vi vart kjørte til ein hotel i Kampala der dei andre act-now-mzunguane som kom kvelden før venta på oss. Resten av dagen gjekk i å kjøpe overprisa frukt, bada i hotellbassenget og leve skikkeleg feireliv. Følelsen av å ha vunne i LOTTO blir berre sterkare og sterkare, og eg takkar Gud for at eg endeleg får være her og oppleve alt dette. Eg gledar meg til eg ikkje er turist lenger, men ugander.

Den store dagen! 01.10.09

2009-10-06T15:18:00.002+02:00

Med sommarfuglar og mange andre viltre dyr i magen letta flyet frå Sola flyplass 18.30 torsdag 1. oktober. På flyplassen i Amsterdam fekk eg nok ein gong stadfesta kor distré og forvirra eg kan være, men i hui og hast kom vi oss på neste fly til Nairobi. I 9 timar sadd eg ved sida av ei koseleg afrikansk dame frå Malawi, og til tross for at flysetene var små og dama var av african size, gjekk alt veldig greit.

Hei på deg! Og ja, eg lever!

2009-10-06T15:07:00.003+02:00

Då har eg endeleg funne internet, slik at eg kan seie i frå om at eg lever og har det bra. Akkurat no sit eg på kontoret mitt etter ein herleg dag på tur for å sjå på ein skuleturnering. Viss du vil sjå kva eg har gjort alle dagane sidan eg kom, skal eg skrive nokre samandrag om dei fusste dagane i eit nytt kontinent.

Farvell Stine...

2009-09-30T23:45:00.003+02:00

...og alle andre kjente og kjære familie, venner og bekjente. Noen har jeg fått gitt hadeklem og noen ikke. Min gode veninne Stine og meg var så lure at vi planla å ta farvell avreisedato, noe som viste seg ikke var så lurt likevel, fordi skole og fly ikke ville samarbeide. Derfor dedikerer jeg dette inlegget til deg Stine. (Bra jobba av oss som ikke liker tårevåte avskjeder)

Det er mange rare tanker oppi hodet mitt akkurat nå. Jeg er både nervøs og entusiastisk, men mest av alt føler jeg meg superheldig som har fått denne muligheten.

I morgen reiser jeg til mitt nye hjem de neste syv månedene, Uganda. Det betyr at dette blir min siste natt i min egen seng i år, i morgen blir min siste varme dusj, og frokosten blir min siste med helgrovt brød. Litt rart å tenke på, men hva er vel disse småtingene i forhold til det jeg vil få oppleve?

Jeg tok med noen bilder fra Hald-dagen som var i vår. Det føles som om det bare var noen uker siden jeg og Stine kjørte farmor sin bil til vakre Mandal for å få en smakebit av det kommende året mitt. Nå er allerede den første biten over. Jeg kommer til å savne alle de norske og internasjonale Hald-studentene, og håper de alle får et lærerikt, morsomt og velsignet år. I morgen starter eventyret, og selv om det vil være vel så mange nedturer og tunge tider som fryd og glede, kan jeg alltid stole på at Gud er med meg i alt jeg gjør!

Hade og farvell kjære Norge! Gud velsigne dere! :)

Kva er det eigentleg eg skal ut på?

2009-09-12T12:41:00.003+02:00

Etter mange førespørslar, ser det ut til at denne bloggen vert på nynorsk likevel. Eller kanskje det vert ein god blanding mellom bokmål, nynork og dialekt. Time will show.

Det går meir og meir opp for meg at det faktisk er under tre veker til eg har flytta til Kampala, Uganda! Eg har aldri vore utanfor Europa før, og aldri vore heimefrå lenger enn nokre veker. No skal eg vere vekke sju heile månadar!

Men kva er det eigentleg eg skal gjera dette året? Hald Internasjonale Senter har eit motto, TTT, dei tre t-ane. Desse står for Tilføre, Tilføres og Tilbakeføre. Det betyr at eg dette året skal gjera ein innsats i Uganda, men at eg også skal lære mykje nytt, og kanskje viktigast, å føra den nye kunnskapen og engasjementet heim att til Noreg.

Som Act Now- daltakar representerar eg både Fredskorpset og Strømmestiftelsen, i tillegg til skulen, Noreg, meg sjølv osv. Ein av våre kjære lærarar, Wenche, illustrerte dette fysste dagen med å tre på seg ulike t-skjorter for alt ein representerer dette året. Skuleåret til Act Now-erane er delt opp i ein seks vekers førebuingsperiode på Hald, sju månadar i utlandet og til slutt seks veker avsluttande kurs på våren. Gjennom året vil vi ha fått mykje spanande undervisning om:
1. Kultur og tverrkulturell forståelse
2. Bistand og utvikling
3. Bibel og misjon
4. Lederutvikling og personlig vekst
5. informasjon, kommunikasjon og formidling

Under uteopphaldet skal eg og min Team-mate Kaia arbeide for CHRISC Kampala, men kva vi skal gjere, det har eg rett og slett ikkje peiling på.

Oli otya mukwano!

2009-09-03T22:19:00.007+02:00

Sist gang jeg skrev var det 10 dager til jeg skulle starte på Hald. Nå har jeg allerede vært her i en hel måned! Tiden har visst fått vinger. Disse dagene har vært utrolig innholdsrike og spennende, så istedet for at jeg skriver side opp og side ned, skal dere få den første tidens inntrykk og hendelser i stikkordsform. Jeg har blant annet:

- Skiftet språk til engelsk, skolens offisielle språk

- Blitt kjent med min kjære ugandiske romveninne Merab
- Hørt på afrikansk søvnesnakk om nettene

- Vasket klær for hånd (Merab har sine tvil om at vaskemaskinen vasker grundig nok)

- Spillt masse sandvolley

- Lært ca 80 nye navn

- Ledd til tårene trillet

- Sett film fra Nord-Ugandas virkelighet til tårene trillet

- Hatt spennende undervisning

- Vært på blåtur og teambuilding med Team Mzungo

- Holdt asiatiske hender på deres første fjelltur

- Lært litt luganda (og bittelitt portugisisk, swahili, kinesisk, spansk osv)

- Opplevd afrikansk sang, dans og musikk

- Lest lekser på kafè

- Badet i regnvær

- Funnet tusen likheter mellom meg og min team-mate Kaia

- Hørt tankene til tidligere gatebarn
- Hatt lange gode samtaler

- Vært i dyreparken

- Sunget i Hald-koret i Mandal kirke

- Hatt spennende og gode kvelder med "questions of life", "praise and prayer" og "walk and prayer"

- Vært omringet av gode, morsomme, trøtte, energiske, herlige, unike og fargerike mennesker

Her er noen bilder av skolen og de fantastiske folka jeg har fått bli kjent med:

Serina avanserer

2009-08-02T10:28:00.000+02:00

Tada! Da har jeg offesielt opprettet min egen blogg! Jeg, som en gang påsto jeg aldri kom til å få bruk for internett i det hele tatt, bøyer meg dypere i støvet og går enda et steg videre innen teknologien.

Jeg var litt usikker på om jeg skulle skrive på bokmål eller nynorsk, men endte, som du ser, opp med det språket majoriteten i Norge forstår. Beklager til mine skuffede nynorskvenner. Kanskje jeg får til en nynorsk oversettelse etterhvert som jeg blir mer erfaren.

Så vidt jeg har forstått skal en blogg brukes til å skrive ned tanker og opplevelser. Mine tanker i dag er: WOW, det er kun 10 dager til jeg står på Hald Internasjonale Senter i Mandal og tripper i takt med sommerfuglene i magen min. Hvor skal jeg gå? Hvem skal jeg snakke med? Vil jeg få venner her? Jeg tenker også: HJELP, om bare 2 måneder har jeg akkurat ankommet Uganda, AFRIKA!!! Da er ikke Hald og elevene der ukjente for meg lenger, men til gjengjeld hele min verden for 7 måneder. Temperaturen, språket, fargene, kulturen. Hva kan lille meg gjøre her? Disse tankene gjør meg både vettskremt og superentusiastisk. Heldigvis skal jeg ikke møte alt dette helt alene. På intervju i Kristiansand i april gikk jeg forbi en jente som smilte så fint, og jeg husker jeg tenkte: Viss jeg kommer inn på Hald, skulle jeg ønske jeg fikk reise med henne! 9. juli 2009, ca 10.30, traff jeg min team-mate, Kaia Garpestad, for første gang. En super gårdsjente fra Lye, med akkurat det samme smilet som jeg så i Kristiansand. All ære til dere som laget team-sammensetningen. Jeg kunne ikke vært mer fornøyd.

Nevøsiteten, frykten og usikkerheten til tross: - JEG ER KLAR FOR ET HELT ANNERLEDES ÅR!

Jeg ønsker alle som skal på bibelskole, folkehøyskole, eller studere lykke til!!! :D